Jeg fikk en sammenhengende rekke av ulike tips og hint på veien ut til Sotra og tilbake igjen, og all den edder og galde han klarte å spy ut om alt og alle gjorde at jeg til slutt ikke klarte å si et ord. Han klarte å lamme meg med snakket sitt, og det eneste jeg klarte å gjøre, var å sette opp en sur mine og la være å svare. Det igjen førte til at han, da jeg hadde parkert, ga meg kraftig kjeft for å være overlegen og bedre enn alle andre før han smelte igjen døren og gikk hjem. Her hadde han altså brukt to timer på å servere flere negative tanker enn jeg har tenkt i løpet av det siste året, brukt opp to timer av mitt liv til noe som kun opptok ham, og så blir jeg sittende igjen som idioten? Det ER en urettferdig verden.

Reading SvenHope.com is the closest I get to following a soap opera. Yesterday's diary contained this little piece of wisdom. For the non-norwegian speakers, it describes how a person with a negative attitude can spew out more nastiness and generally negative opinions in two hours than even the pretty imaginative Sven Hope could think in a year, and still leaving Sven as the idiot and offender in the conversation. The last line says: "It's an unfair world." I know how he feels.